Utfallet av partskonferansen i København ble først og fremst Københavnavtalen, «Copenhagen Accord». Landene ble ikke enige om globale utslippsmål, det var særlig Kina som motsatte seg et slikt mål om 50 prosent reduksjon i utslippene i 2050, men landene ble likevel enige om at:
• Oppvarmingen av jordkloden skal begrenses til 2 grader over førindustrielt nivå og nødvendige tiltak iverksettes for å nå et slikt mål.
• I-landene forplikter seg til kvantifiserbare utslippsmål i 2020, mens u-landene (med unntak av de fattigste) vil gjennomføre tiltaksplaner. Både i-land og u-land vil sende inn sine planer og utslippsreduksjonsmål innen 31. januar 2010 i henhold til vedlegget til avtalen.
• Det settes av store summer til klimatiltak i u-land. De neste tre årene skal det kanaliseres 60 milliarder kroner årlig til dette. Dette økes til 600 milliarder i 2020.
I tillegg ga mange land, inkludert alle i-landene, uttrykk for at de ønsker en juridisk bindende avtale i 2010. Det var noen få land, ledet an av Venezuela, Nicaragua og Sudan, som blokkerte konsensus om avtalen. «Københavnavtalen» har derfor ikke fått noen formell forankring i forhandlingene annet enn at partskonferansen tar avtalen til etterretning. Formelt er det derfor uklart hvilken rolle avtalen vil spille. Reelt sett er det likevel hevet over tvil at avtalen legger avgjørende føringer for prosessen videre, ettersom alle viktige land har gått god for den.
Rapporten kan lastes ned fra Miljøverndepartementets nettside.